Hei!

 

Videresender en kronikk fra Norges Kulturvernforbund, hvor også LMK er tilsluttet. Dette er betraktninger omkring den nye stortingsmeldingen og nye må knyttet til kulturmiljøpolitikken.

 

LMK jobber for en full offentlig aksept av vår rullende kulturarv.

 

Med vennlig hilsen / Best regards / Mit freundlichen Grssen

 

Stein Christian Husby

Generalsekretær LMK

Øvre Slottsgate 2b

0157 OSLO

22 41 39 00 / 465 08 165

 

Kronikk:

Kulturmiljømeldingen – Gode ideer med uklart veivalg

Toril Skjetne, generalsekretær i Kulturvernforbundet

 

Regjeringen har nå kommet med sin lenge bebudete stortingsmelding om «nye mål i kulturmiljøpolitikken». Det er i utgangspunktet en lovende melding med flere nye tanker og gode ideer på tiltakssiden. Samtidig er det uklart hvordan man skal nå de nye målene med kulturmiljøpolitikken. Hvor er de konkrete målsettingene? Hvor er forpliktelsene? Kan vi tolke det slik at regjeringen fraskriver seg sitt ansvar ved å unnlate å stille krav? Dessverre blir vi sittende igjen med flere spørsmål enn svar etter å ha lest meldingen

Kulturmiljøpolitikk

Først og fremst vil vi gi regjeringen ros for mye av innholdet i denne meldingen. Med den nye meldingen har regjeringen valgt å innføre det nye begrepet «kulturmiljøpolitikk». «Begrepet understreker betydningen av helhet og sammenheng, samtidig gjøres tilknytningen til den øvrige klima- og miljøpolitikken tydeligere» hevdes det i meldingen. Samlebetegnelsen dekker begrepene «kulturminner, kulturmiljøer og landskap» og brukes når feltet omtales som helhet.

Vi registrerer at regjeringen nå virkelig anerkjenner de frivillige og kulturvernorganisasjonenes rolle som en av de viktigste aktørene som ivaretar kulturarven.  Det legges stor vekt på deltagelse, medvirkning og frivillighet, og et av de tre overordnede målene går på at «alle skal ha mulighet til å engasjere seg og ta ansvar for kulturmiljø». Det meldingen viser til er at Norge allerede i 2008 ratifiserte Faro-konvensjonen om menneskers rett til å ha en kulturarv, rett til å tolke egen historie og definere egen kulturarv. Det er dermed litt pussig at regjeringen nå velger å kalle dette et «nytt» mål i kulturmiljøpolitikken.

Samarbeid med frivilligheten

Kulturvernforbundet og dens medlemsorganisasjoner blir godt omtalt og meldingen understreker den viktige samfunnsnytten de utgjør. Organisasjonene bidrar med til sammen 6 millioner arbeidstimer i året. Dette har en samlet verdi på nærmere 2 milliarder kroner. Vi er glade for at meldingen anerkjenner denne innsatsen og forventer dermed at man i fremtiden vil verdsette dette med forsterkede økonomiske rammevilkår for organisasjonene.

Regjeringen ønsker seg et sterkere samarbeid mellom det offentlige og de frivillige med større grad av deltagelse og medvirkning fra sivilsamfunnet. De ønsker å etablere såkalte «saksråd» hvor kompetansen til de frivillige organisasjonene i større grad inkluderes og brukes i kulturmiljøforvaltningens arbeid. Denne «invitasjonen» fra regjeringen takker vi mer enn gjerne ja takk til. Vi skulle gjerne sett at regjeringen også kunne signalisere mer konkret hvordan dette skal gjennomføres, ikke minst på regionalt og lokalt nivå. De nye fylkene har overtatt et større ansvar for kulturminner som følge av regionreformen og det er kanskje på dette nivået at samarbeidet mellom det offentlige og det frivillige nå bør styrkes? Dette sier dessverre meldingen svært lite om.

En bedre samordning

Ansvaret for den samlede kulturarvpolitikken er delt mellom flere departement. For å lette samarbeidet og gjøre det enklere å se forvaltningen av blant annet den materielle og den immaterielle kulturarven i sammenheng, skal det etableres et «departementenes kulturarvforum». Dette er noe vi har etterspurt i lang tid for å få til en bedre samordning på tvers av departementer og direktorater. Vi er svært spent på hvordan dette blir og har tidligere vist til The Heritage Council i Storbritannia som et godt eksempel på et slikt samordningsorgan. Dette vil forhåpentligvis føre til en større bevisstgjøring av «sektorprinsippet» innenfor andre departement.

Vi har i lang tid jobbet for at samferdselsdepartementet må ta større ansvar for de såkalte rullende kulturminnene og er veldig glade for å se at disse nå blir omtalt i meldingen som en type kulturminner som mangler gode tilskuddsordninger. Det er på høy tid at disse anerkjennes og behandles på samme måte som andre kulturminner og det er bra at regjeringen nå skal jobbe med en kartlegging av behovet og hvordan eksisterende tilskuddsordninger bør endres eller utformes.

Nye mål

Det er fint å se at regjeringen nå innlemmer kulturmiljøpolitikken inn i vår tids største politiske utfordring og at man ser på kulturminneforvaltningen i lys av FNs bærekraftmål. Men det er nå det begynner å skurre litt. Både Norge, FN og resten av verdenssamfunnet er opptatt av å tegne opp svært ambisiøse klimamål frem mot 2030. Planer og strategier legges frem på tidvis svært detaljert nivå. Budskapet er krystallklart: Her skal alle steiner snus for å finne gode løsninger som bidrar til at vi når målene. Og det haster.

Så hvorfor haster det ikke med å få på plass de underordnede klimamålene? De som til sammen skal sørge for at vi når de livsviktige 2030-målene? I meldingen ønsker regjeringen at Norges kulturmiljøpolitikk med dertil kulturminnevern skal brukes som et verktøy for å nå de overordnede klimamålene.  For å nå disse målene mener vi at kulturmiljøpolitikken også settes under strenge målsettinger og krav. Bevaring og energieffektivisering av bygningsarven er en av mange klimaløsninger som bør måles og stilles krav til. Strategiske mål om gjenbruk og istandsetting må også på plass for å nå bærekraftmålene.

Når regjeringen samtidig erkjenner at 2020-målene ikke ble nådd, så må vel løsningen være en opptrapping og en mer ambisiøs politisk satsing mot stadig mer tydelige mål? Det er jo slik dagens klimapolitikk blir utformet, og da må man nesten forvente at man også jobber på samme måten innenfor kulturmiljøområdet? Regjeringen må i større grad ta sine forpliktelser på alvor og tydeliggjøre hva det er vi jobber mot.

Vi som driver med å ivareta kulturarven ønsker at det settes opp mål som det kan jobbes etter slik at vi kan bidra til en mest mulig grønn kulturmiljøpolitikk. Den siste tidens omveltninger med koronasituasjonen viser jo nettopp at samarbeid mot et tydelig mål er den rette veien å gå. Og når regjeringen viser til at de skal begynne å jobbe med nye bevaringsstrategier og «indikatorer og andre relevante styringsdata for å kunne følge utviklingen og måloppnåelsen» så forventer vi at organisasjonene blir med på «saksråd» fra første stund.

Vi forventer at regjeringen kommer med tydeligere og mer forpliktende mål i kulturmiljøpolitikken. Dette er en så viktig del av både klima- og kulturpolitikk at vi ikke kan risikere at kulturmiljøpolitikken blir utvannet og ender opp som en salderingspost for regjeringen.

Likevel vi vi takke regjeringen for meldingen, og vi ser frem til å kunne jobbe sammen for å følge opp alle punktene og veien videre. Det er en stor jobb å ta fatt på, og organisasjonene og de frivillige har allerede brettet opp ermene og er klar for innsats.

 

 

 

FAKTABOKS

Det offentlige ansvaret for kulturminner har ligget under klima- og miljødepartementet siden det ble etablert i 1972 (den gang var navnet «miljøverndepartementet»). I de aller fleste andre europeiske land ligger dette ansvarsområdet under kulturdepartement, og enkelte land har også sine egne kulturminnedepartement. Den norske modellen er med andre ord unik – noe som har både sine fordeler og ulemper.

I Norge deles det offentlige ansvaret grovt sett slik at den immaterielle kulturarven er lagt under Kulturdepartementet, de fysiske kulturminnene er underlagt klima- og miljødepartementet samtidig som de andre departementene har et eget ansvar for å ivareta kulturminnene og historien knyttet til sine ansvarsområder, det såkalte «sektorprinsippet»

I 2005 lanserte daværende miljøvernminister Knut Arild Hareide stortingsmeldingen «Leve med kulturminner», hvor det ble tegnet opp noen tydelige nasjonale resultatmål, de såkalte «2020-målene». Allerede i 2009 kom Riksrevisjonen med klar kritikk. For det første var målene vanskelige å kontrollere, og i den grad man kunne måle dem, var de ikke nådd.

I 2014 iverksatte regjeringen en revisjon av disse målene hvor ambisjonen var å tone ned resultatmålene og heller styrke de overordnede strategiske målene. Dette førte til at man i 2017 vedtok å legge frem en ny stortingsmelding og at 2020-målene skulle erstattes med nye nasjonale mål. Det ble den gang vedtatt at de nye målene skulle utformes etter at meldingen er blitt behandlet i stortinget.

Meldingen skal sannsynligvis behandles i Stortinget før sommeren og deretter skal departementet jobbe med nye mål (indikatorer) som skal presenteres i 2021.